Mine femten minutter

En dag, og det som er.

En dag vil det falle et tre
med røtter, og alt det som er
mot bakken, og bra er nå det,
men faller det virkelig ned?

En dag vil det blåse en blest
mot øst mens jeg sykler mot vest,
og jeg, mens jeg tråkker som best,
vil rope mot den i protest.

En dag vil det komme en mann
fra rommet, og en dag vil han
si til meg: "Snu deg og trekk!
Vi var her først. Ha deg vekk!"

En dag vil det falle et tre
og kanskje er jeg under det.
Jeg har kanskje noe å hente
på å ligge derunder og vente.





Alt, alle og resten

Alt vi sier,
alt vi gjør
har blitt gjort 
av noen før.
Alle ord har
blitt klisjé.
Alt vi gjør
har blitt passé.
Alle lever.
Alle dør.
Men det har du vel
hørt før.






Enn jord

Det finnes mer enn dine spor
enn mor og far og far og mor,
enn middagsmat og stuebord,
enn rommet ditt og der du bor,
enn jord, enn jord, enn jord, enn jord,
enn liten, mindre, større, stor,
enn stavelser og tomme ord,
enn kjærlighet,
enn det du tror.
Det er så mange virkeligheter
som du ikke lever
i.






Loftsrommet

I et hus under lag av grå eksos
der hvor liv kun er gammel steikeos,
ligger loftsrommet i en eim av løv,
i en luftlomme av forsteinet støv.

Det har små glugger med et skittent lag
som gir grå skygger med et hint av dag,
Når det så mørkner kan jeg ikke se
at mitt blod størkner mellom veggene.

Det er lav høyde under taket der,
og på helt bøyde og litt stive knær 
kryper jeg stille forbi gamle klær 
uten å ville krype stille der.

For i pappesker ligger livet mitt, 
hvor jeg nå vasser rundt i gammel dritt,
og blant grå bøker glir jeg lidende
for mitt liv spøker mellom sidene.

Fra gamle bilder jeg husker talene
om deres kilder til idealene,
og minner lammende kommer ravende,
for ifra rammene strømmer kravene

I et trangt hjørne bak et gammelt hjul
kan jeg se klørne til en liten fugl,
og som meg ble den kanskje fanget der
hvor jeg nå ser den ligge alt for nær.





Likevel

Tøffelhelter er ikke
som andre helter.
Sofakroken er ikke 
en krok.
Sportsrevyen kan bare ikke
sammenliknes
med svarte hvite sider
i en bok.

Chips er ikke 
snacks det er potetgull.
Øl er øl
er øl er øl er øl.
Fotballkamper er ikke
som andre kamper,
og øl er øl er øl
og jeg er full.

27/8-95





Det som er igjen

Når du skreller vekk
lagene
av det som er
og alt
faller fra hverandre
som delene i en
hvitløk, 
er det for å se 
det
som er igjen,
om det finnes
en kjerne,
eller er det bare
et fedd
for deg?

Det er det samme 
for meg.

27/8-95





Lavtrykk

Hva skjer
når Nordavind og Sønnavind
møtes,
når de
kræsjer sammen 
der oppe en plass?
De sier
det blir regn
og så blåser de begge
hver sin vei
litt kaldere
litt raskere
litt
tommere

enn før

Hva skjer når de
ikke møtes
når sønnavinden
bare flyr
nordover
og nordover.
De sier
at det ikke kan skje
at det ikke har skjedd.
Det skjer
hele tida.

27/8-95




Han som

Han som
ikke ser noe. Han som
ser rett frem. Han som
ser opp til han som
ser ned.
Han som
ser dem dø, og han som
ser.
Han som...

26/10-95





Dette er

ord-

et
to ord
tre tomme ord
fire ord uten innhold
fem ord uten noe mening
seks ord som ikke betyr noe
syv svært så overflødige og bortkastede strofer

26/10-95





Om å gjøre rett

Smile pent ?
Jeg kan ikke smile pent.
Jeg kan ikke smile.

Snakke rent ?
Jeg kan ikke snakke rent.
Jeg kan ikke snakke.

Tenke rett ?
Jeg kan ikke tenke rett.
Jeg kan ikke tenke.

Ta det lett ?
Jeg kan ikke ta det lett.
Jeg kan ikke,
jeg klarer ikke,
jeg orker ikke,
jeg vil ikke
høre mer.

13/11-95





Innrømmelser 

Jeg innrømmer det gjerne
Jeg er paranoid.
Det betyr ikke
at jeg ikke kan bli forfulgt
av uflaks.

Jeg sier det rett ut
Jeg er en håpløs
romantiker.
Det betyr ikke
at jeg ikke kan være i et forhold
uten at det sprekker.

Jeg bekjenner åpenhjertig at
jeg ikke er perfekt
Det betyr ikke
at jeg et dårlig
eksempel.

13/11-95





SUM

Små knivstikk
hver dag.
Små knivstikk
hver dag.
Små knivstikk
hverdag
gjør vondt.

Hele tiden.

26/10-95





Ikke gå på isen

Jeg er her
hele tiden
Sammen med andre?
Feil.

Hele tiden?
Sammen med andre?
Feil.
Jeg er her.

Sammen med andre 
feil.
Jeg er her
hele tiden.

Feil?
Jeg er her 
hele tiden
sammen med andre.

Den er ikke trygg

2/12-95





Til Mari

Når  Ytre Lyster
Under Nattens Drepende Kalde Is-
Måne
Kun Interesserer Meg, og 
Noe Yndig og
Lett Undrende og
Nesten Der
Er Livets Svar
Kastet Etter Ropet Mot All Rasjonell Irritasjon,
Har Også Du
Noen å Elske,
Kun I Mørket og
Kanskje Ikke Mer?

19/12-95






Med lukkede øyne

Jeg stenger verden
inne
med lukkede øyne,
og der den raver rundt
og svaier usikkert frem og tilbake
der inne
alene i mørket,
lurer jeg bare på hvordan den klarer seg
uten meg.
Jeg ser hvordan universet
blir uendelig
lite
med lukkede øyne,
mens tvilen tar meg;
Hvem er i hva
eller
hva er i hvem
og
hvorfor?
Med øynene lukket
ser jeg alt
bli til ingenting
og åpner dem
aldri igjen
av redsel for å
våge å se alt
forsvinne.

19/12-95





Tatt i mot-
stand

Jeg har kommet
for å bli
tatt imot med åpne
sår som ikke 
gror ikke uten 
regn fra oven-
for sikkerhets
skyld på budbringeren.

Jeg takker for gjest-
frihetens lykke-
rusten under 
overflatehinnens 
spenningen av-
tar
til det er
over min fatteevne.

Jeg 
smiler prøv-
enden er 
nær-
mere enn ingen-
ting tar tid-
en står stille-
havets øy-
ne ser på 
meg og
midt i mellom-
rommet står tomt-
en til
huset er solgt
bortover
veien går frem-
over mitt lik-
som ingenting
har hendt.

19/12-95






Nevrolepsitoksika

Hvilke nakne nerveendinger
stimuleres?
når jeg ser deg, 
sparker noen meg magen.

Hvor går banene
som kretskobler assosiasjoner
i endeløse repitisjoner ?
over det vi gjorde sammen
før den dagen
noen sparket meg i magen
hver gang jeg så deg.

Hvordan virker disse forræderiske 
effektorene
som gjør at jeg aldri klarer
feste blikket på deg ?
men ser på skoene dine
istedenfor,
eller på den ene skulderen din,
eller på et punkt
en centimeter over
og en kilometer bak
ditt høyre øre,
og jeg krøker meg sammen
når noen sparker meg i magen,
og jeg går
selv om jeg vil bli.

Hvordan kan så mye

helvete

fødes i et vev der cellene
ikke 
deler seg,
men
smelter sammen ?

Kanskje
Nettopp
Derfor

Sædceller erstattes hele tiden.

12/12-95




Kvarteret

Noen her inne
tror de er morsomme.
Noen her inne
tror at jeg ler.
Noen her inne
vokser seg store,
tenker seg om
og forteller meg mer.

Noen her inne
fanges av latteren.
Snur seg og tenker:
"Hva er det som skjer?"
Noen her inne 
dreier om aksene,
kaller seg sentrum
og kaller på flere.

Noen her inne
bruker av tiden sin.
Noen er noe
et lite kvarter.
Noen her inne
har resten av livet sitt
foran seg.
Ingen her ser
at jeg ler.





Treghet i systemet

En gang da vi fulgte naturlovens driv
og gledet oss over det meste,
var det som var lykke, det som var liv,
og det som var godt, til det beste.

Nå kastes vi ut på et nytelsesjag
og habituerer sansene
mens vi kunne sitte i undrende lag
og håpe den kom til oss - dansende.

Vi slikker opp sukker og knuller og ler
av de som vil følge grensene.
Belønningen tar vi på forskudd og ber
om fritak ifra konsekvensene.

Vi søker mot glede i alt det som er
og prostituerer sansene,
onanerer til drømmer om penger og klær
og damer foruten dem - dansende.

Det ligger årsak bak alt. Det som gjør
at tenking kan være så krevende,
for alt har vi arvet fra dem som kom før,
en svakhet i alt som er levende.

Instinktene styrer. Vi må bare pent
gi opp det tenkende, menende,
og hvis det går galt, er det aldri for sent
å legge all skylden på genene.





Tro 

Vi ber og vi tror og er troende til
alt beroende på hva vi må og vi vil. 
Religion er en glede for dem
som tenner på litt raffinert S&M,
og med trossadisme mener jeg vel
at du vil at alle skal tro som deg selv,
og sann machosisme er dessuten å
tro på en tilstand du aldri kan nå.
Men jeg tror at ingenting er fremfor alt,
og det meste vi gjør hverken rett eller galt.
Så jeg lever og ånder i meningsløshet,
og vet at jeg tror når jeg tror at jeg vet,
for skjebnen du tror på, er håpet i deg.
Tror du på tilfellet, tror du på meg.





Deja vu

Jeg snur ikke. Jeg vender om,
men ser ikke tilbake.
Jeg går ikke den vei jeg kom,
for ingenting er make.

Jeg vender om for annen gang
og hører toner som fra
små strofer av en gjenglemt sang
i retningen jeg kom fra.

For tredje gang så vender jeg,
for noe griper i meg
som bilder av en gammel vei
som flyktig flyr forbi meg.

Jeg vender om. Og om igjen.
Og ser nå bare slike.
I tid og sted forskjellig, men
i minnene så like.

Roterer sakte her jeg står.
Jeg vender, vender, vender,
og alle veier som jeg går
er veier som jeg kjenner.





Brudd for bryteren

Kjære Jon, jeg håper at du har det bra.
Før jeg snakker skal du vite det du sa,
det har ingenting å gjøre
med det som du nå får høre.
Jeg har vært litt for meg selv og jeg har tenkt.
Det er noe viktig som jeg har fortrengt
Noe veldig, veldig viktig
Jeg har ikke sagt oppriktig
til deg hva jeg følte og jeg føler nå.
For det kan og vil dessverre ikke gå
at vi ser hverandre mere
Alt jeg kan er dementere
mine ord selv om jeg vet det er for sent
Det jeg sa til deg det har jeg ikke ment
Jeg trodde at vi kunne bli det
hvis jeg fortsatte å si det,
men jeg skjønner nå at det er ikke oss
som er ment å høre sammen, for til tross
for at vi hadde gode stunder,
dager, timer og sekunder
vil det ikke vare måneder og år.
Kjære Jon, jeg bare håper du forstår.






Brudd for bruddstykket

Hei Jon!
Når det er slutt, så er det bare over.
Jeg elsker ikke deg, og slik er det.
Jeg liker perioden før vi sover,
men du er ikke til å leve med
Nei, det er ikke din feil, Jon, jeg lover.
Du la for mye ned i forholdet.

Du spurte om vi kunne være venner 
og prate litt og finne noen svar.
Jeg bryr meg om deg, Jon, og, ja, det hender
at jeg får lyst å nevne det som var,
men nå så er du bare en jeg kjenner
til du har løst problemene du har.

Nå vil jeg ikke snakke med deg mere.
Det bruddet jeg har gjort er absolutt,
og spørsmål vil jeg ikke akseptere, 
slikt leges best med raske, rene kutt,
men venner kan nok si deg mye bedre
at når det så er over, er det slutt. 

Hadet Jon!






Déjà vu

Jeg snur ikke					Jeg vender om,
men ser ikke					tilbake.
Jeg går ikke					den vei jeg kom,
for ingenting					er make.

		Jeg vender om for annen gang,
		og hører toner som fra
		små strofer i en gjenglemt sang
		i retningen jeg kom fra.

		For tredje gang så vender jeg,
		for noe griper i meg,
		som bilder av en gammel vei
		som flyktig flyr forbi meg.

		Jeg vender om og om igjen
		og ser nå bare slike.
		I tid og sted forskjellig, men
		i minnene så like.

Roterer sakte					der jeg står.
Jeg vender, vender				              vender
og alle veier 					som jeg går
er veier						som jeg kjenner.









To ekorn

Det var en klar novembermorgen at jeg gikk en tur
forbi små hus, forbi en liten, sliten mur,
forbi en brakklagt grunn,
forbi en ur kledd mosegrønn og til en liten lund.

Jeg hørte små skudd brekke, kvister knekke, greiner slå
til det ble stille og jeg ville fortsette å gå,
men mellom visne blad
jeg så to ekorn sitte slik som du og jeg satt da.

De satt der hver for seg med ryggen til den andres rygg.
Den ene rykket stadig til. Den andre satt der trygg.
De spiste rognebær,
og luften den ble hvit og kald, og det var frostavær.

Og plutselig så kunne de, dog uten synlig grunn,
gi slipp på sine rognebær og hoppe rundt en stund,
men som på et sekund,
så satt de der med hvert sitt bær i hver sin travle munn.

Den ene jagde støtt den andre vekk fra tre til tre.
Den andre stod med hodet opp, den første med det ned,
og akkurat som oss,
så fant jeg aldri ut om de to
lekte eller slåss.

---






Ode til morgenbrødet

Akk, morgenbrød!
Hva er ditt kall?
Hva gavner du
mitt vesen?
Du reiser deg
fra hvert et fall,
men hvorfor da
så kresen?
For dunker du den ganske natt
som ut av lek og lyst besatt
og våker alltid, eller
tenner du på liv og lys
og morgenluftens kalde gys
i rommet mye heller?






Østlandsbonde på SØNDAGSTUR

Jeg skuer mot verden, og verden er svær.
Jeg ser så mot varden på toppen som er
bare ti meter unna og lokkende nær
før jeg kryper dit sakte på hender og knær
mens jeg hutrer og fryser i søkkvåte klær
og lurer på hvordan jeg endte opp her. 

Det begynte en plass nedi dalen, tror jeg,
at jeg så opp mot fjellet og fikk det for meg
at jeg skulle til toppen av min egen tei,
og jeg fulgte en svingete, humpete lei
av isdekte røtter og mer smal enn brei
og tenkte at her mangler bare en vei.

For sneen lå ubrutt av menneskeben.
Da plutselig frem i fra under en gren,
det spratt ut en hare så hvit og så ren
som fór som en solstråle bortover sne´n,
og hvor den var vakker, og hvor den var ven,
og hvor jeg fikk lyst til å skyte meg en.

Som et teppe av greiner og nåler og sne
bredte skogen seg foran meg, over meg. Det
var et syn. Bare tre etter tre etter tre
stod og ventet på meg, og da måtte jeg le,
for aldri så har jeg vel sett slik en ved.
Jeg fikk komme tilbake og hogge den ned.

Ved foten av fjellet en velvoksen stegg
stod klar på en rot bak en tykk furulegg
mens den lokket på damer med klukk og med kegg.
Jeg tenkte mens fjellet steg opp som en vegg
at her var det jo både grunn og belegg
til å bygge et trekk og et stort skianlegg.

Jeg siktet meg inn og begynte å gå.
Den toppen der skulle jeg faen meg nå,
for jeg hørte en gang at det ikke er få
som har prøvd forgjeves å nå den, og så
kunne jeg gå der og tenke litt på
hvor skihotellet en gang skulle stå.

Jeg skuer avmektig mot daler og dell.
Det er bare himmelen over et fjell!
Det stuper og stiger i topper, og vel,
har jeg nok aldri kjent sterkere vell
av skjønnhet og glede og tro på meg selv,
men hvordan skal jeg rekke hjem til i kveld?






Det går alltid et tog

Vi reiste i lag over fjellene.
Det gikk ikke fort, men jeg likte det.,
og hjulene bortover skinnene
sang sanger til livet og kvinnene.

Men plutselig mellom to stoppested
så begynte det hastig å bremse ned,
og midt oppå vidda, et øde sted,
så sukket hun tungt, og så stoppet det.

Nei. Neiiiiii!

Hun kastet meg av med en klar beskjed:
"Det er ikke plass mer i vår kupé.
Du får ikke lov til å være med."
Hun hev av bagasjen og minnene.

Nei. Neiiiiii!

"Det går nok andre tog
som du får plass på, óg
jeg gjør det jo for deg,"
sa hun og drog fra meg.

Nei. Neiiiiiii!

Men hvem, jeg spør, vil reise med
et selskap slik som NSB
som stopper før det kommer frem
og aldri kjører veien hjem.

Som penser over, skifter spor
og legger ned for godt et ord
og lover, lyger til du tror
at du får møte far og mor.

Nei. Neiiiiiii!

Da vil jeg mye heller fly
med Braathen Safe fra by til by,
og hvis vi skulle stoppe da
så kan jeg gjerne hoppe av.

Hit, dit og tilbake