Det er best slik...

Tøgers vise
-en nesten autentisk beretning

Tøger satt og feska røa.
Slekt kainn røa gjærne dø a´,
men hainn Tøger så ´kje vakan,
ensa ikkje feskesakan,
førr hainn va i ainner tanka.
Kameratan va og sanka
breinnevin hos bygdas breinner,
næktar førr enn heimbrentskjeinner.

Men de ainner gadd ´kje heinnte 
breinnevin, og bægge reinnte
te ei hytte længer nere
kor dæm klaga over veret
te dæm bei bedd inn på nåde.
Men hainn Tøger satt og så det
skje og tænkte at dær inne
va det sekkert sprit å finne.

Væl i hytta satt dæm aille
og lot korken villig faille.
Mack-øllet det fór jo nedpå
så det va et syn å se på,
men som utav samme tanke
skifta dæm så te det blanke.
"Spriten bi mainn fortar snytt a"
ljoma Tøger: "Skål!"Dæm lytta.

Så kom kveldens feskeskrøne
mens de ainner lo: "Du gjønes
med oss, Tøger. Nei, nu lyg du.
Ja, deinn dær va passe dryg du."
Men hainn Tøger peiva, sverga
det va sainnt, og aille terga
hainn te nån i villska kauka:
"Skål!" og feskelænghden auka.

"Dæven, kveita!" sa han Tøger:
"va så stor," han vefta gjøger:
"at deinn tok en større silo.
Ja, deinn va væl tusen kilo,
førr æ bløgga hainn med saga.
Sløyinga tok fleire daga.
Bærre kjøtte inni skoilten
va enn meddag va du svoilten."

Tøger hainn va elles kjeinnt førr
ta sæg førr med dela meinnt førr
å ta skade litt ved sjænking
elles førr litt ænkel tænking.
Hainn va blind på høyre aue
ætte fleire slag mot haue.
Om det va nå meire skade,
lot han sæg ´kje mærke a´ det.

Men så bei det buinn i flaska.
Heile gjænget takka, raska
med sæg tøy og feskestænger.
Dær kuinne dæm ´kje være længer,
og kor dæm kava og dæm styra
på vei mot bilen over myra.
"Tøger, du eí fuill. Æ kjøre,"
va det siste mainn fekk høre.

Røktan seie meir enn ordan,
og dæm rope ut: "Det gjord hainn!"
"Æ har nøklan," sa hainn bare:
"og æ kjøre. Ska vi fare?ª
Bilen kræsja vesst. De fainnt han
spredd utover grøftekainntan.
Tøger, hainn va heildig. Faille
tok han på sin egen skaille.

8/8-96




Kroppen

Jeg ligger på ryggen
naken i senga
og ser nedover
det som er meg.
Ute er det ikke midnattssol.

Ingen andre 
kan se meg slik
fra denne vinkelen
hvor uendelig vakkert
det er.
Ute er det ikke lenger 29 grader celsius i skyggen.

Stearinlysets varmgule stråler
slår forsiktig over hud
som stiger og synker
i åser og daler og sprekker og topper.
Ute har ikke tåken lagt seg ennå.

Små hår
glir som dis over landskapet
og under
hviler strukturer som bare passer der
med navn som leker med tungen;
Linea alba et semilunaris,
Spina iliaca anterior superior,
Symphysis pubis,
Musculus quadriceps femoris
et Articulatio talocruralis.
Ute har ikke elva rent på en måned nå.

Magen hever seg,
og jeg ser det vri seg derunder.
Små justeringer som aldri når bevisstheten.
Jeg spriker med tærne og ser
at jeg lever der ute også.
Jeg er meg.
Min egen prototype.
Ute er det ikke plass til meg.

11/8-96



Mens vi venter

Mørket
er ikke lenger en unnskyldning
for å lukke igjen øynene.
Tretthet
har aldri vært grunn god nok
til å legge seg ned.
Tidspunkt.
Du kan ikke la din klokke
bli styrt av livet
nå som vi har
neonlys og
amfetamin og
Rolex-ur som ikke virker.
Sove
trenger man ikke mere
når livet kan være en eneste lang
dag?

12/8-96



Tabu-rim

Stort og smått.
Kort og godt.
Tynn og lang.
Tørr og trang.
Våt og vid.
Slapp og sid.
Rusk og rask.
Vekk i vask.
Rent og pent.
Pent og rent.
Bøy og tøy.
Tøy og bøy.
Lytt og lær.
Heng opp klær.

29/8-96



Redselen for å ikke gå over veien

Grønn mann,
og jeg føler at jeg bare må 
gå
over veien til den andre siden.
Jeg vet ikke helt
hva jeg skal
der,
men den grønne mannen sier
at det er bare å gå,
det er helt greit,
det er sånn det skal være,
det er nå jeg har lov,
det er nå jeg har muligheten,
det er nå jeg kan
gå.

Det er slik det er.
Det er best slik.

Jeg går.

23/8-96



Rød mann

Han står og ser på meg.
Jeg våger ikke tenke på å røre meg.
Hører pusten over trafikkstøyen.
Pulsen min står i øret.
Jeg venter på fargeskifte,
invasjon fra Mars,
forandring,
men det er for liten tid
til å ha god tid.
Den grønne mannen piper
på sin avsindige dialekt,
men jeg skjønner ikke hva han sier,
jeg vet ikke hva han vil.
Mødre med barnevogner dytter seg frem
Gamle damer løper forbi meg.
Speiderfrø drar i jakkeermene mine.
Og så er den røde djevelen tilbake igjen.
Stum og truende.
Visste jeg bare hvor jeg skulle.

Jeg står.

28/8-96


Appelsintreet

Jeg kjenner en jente mer voksen enn meg
som en dag lot meg se henne gråte,
og hun visste så mye om meg og om deg,
men seg selv lot hun være en gåte.

Vi pratet om splittelse. Var det da oss
som så hadde valgt feil her en sommer,
eller ble ikke, hvitgråe løgner til tross,
sanne svar til en visere dommer?

Og ord som til da var blitt forbeholdt deg,
alle unnslap meg uten å dvele,
og de emner jeg trodde var oppstått med meg,
ble til noe hun óg kunne dele.

Du brakte oss sammen. Det kan jeg nå si,
for hun gikk blant de mange jeg kjenner
til vi så trådde frem begge to for å bli
kanskje noe så sjeldent som venner.

Jeg tror likevel at det ikke var deg
som helt passivt lot slike ting hende,
for et appelsintre uten tanke for meg
kan vel da ikke tenke på henne.

13/9-96






Avslag

"Det er best slik,"
sier kynikeren
i meg.
Smilet er ekte,
men bunner i selvironi
over min egen latterlighet.
Kunsten 
er å overbevise henne
om at hun har det værre enn meg.
Utrolig hva man er troende til å tro om troskap.
Det lille som hadde slått seg gjennom barrikadene
der nede
brekker av.
Vått.
De få nerveendingene som har tatt sjansen
fyrer uhemmede skrik 
litt lenger enn et øyeblikk.

Og så blir det bare stille.

"Det er best slik,"
gjentar kynikeren
og begynner å snakke om bearbeiding av følelser
som om jeg ikke har noen.

12/9-96






Møkkamann

Jeg er
Søt og Snill.
Søt og snill.
Det er meg.
Så søt at du får ketoacidose
av å se på meg.
Så snill at du får dårlig samvittighet
av å snakke med meg.
Det står
Søt og Snill
stemplet i passet mitt.

Men jeg er en drittsekk
akkurat som alle de andre tarmdyra,
en eneste stor møkkafabrikk.

Kanskje er jeg søt,
men alt jeg er
blir til kompost en dag.
Kanskje er jeg snill,
men alt jeg gjør
etterlater seg et spor av avføring.
Hver gang jeg er
Søt og Snill
vokser haugen av bæsj
opp under meg.
Resten er bare tarmgass
fra katalysatoren min.

Men jeg går på blyfri,
akkurat som alle de andre mekanismene
som kaller seg organismer.

12/9-96






Oppsummering av overganger

Sommeren er full av huller.
Det som siver inn med saltvannet
vil lekke ut med høstregnet.

Høsten lukter mikromat.
Restene av restene renner råtnende
inn i skumringens anonymitet.

Vinteren står i en parantes,
eller til nød i en innskutt bisetning
fanget av kommapolitiet,
eller i nød i en fotnote i syvpunkts "Times New Roman"
i et legetidsskrift.

Våren gir en tredjegradsfunksjon
der den deriverte av null er null
og integralet er uberegnelig.

Overgangene lister seg ubemerket gjennom året
mens årstidene defineres i lokalsidene i BT.
Det er noenlunde noe sånt som cirka rundt der en plass
at ting skjer.

21/9-96






Innsikt under en flørt

Vi trenger ikke prate.
Vi vet hva vi vil,
eller ville ha sagt
uansett hvor vi begynte.

Vi trenger ikke elske.
Du vet at jeg vet
at jeg vet at du vet
hvordan det vil være.

Vi trenger ikke krangle.
Jeg vet det jeg vet.
Jeg blir ikke klokere
av å fortelle deg hvorfor.

Vi trenger ikke leve.
Det er vi sikker på
at vi vet, men tror du
vi gjør noe med det?

5/10-96





03:20

Smilene har lagt seg for natten,
men ansiktsuttrykkene krever sin skjønnhetssøvn forgjeves.
Lyktestolpene skaper sitt eget lille solsystem
mens skyggene får stadige slagsider.
Bare taxihora er klam i hakket og lokker deg 
med lukten av lær
hvis du har penger.
Jeg har ikke penger.

Luften river som en reklame for halspastiller,
og hadde det vært en måne
flekkende hulltenner over bakgårdsruinene,
ville den ha kuttet søledammer som en krumsabel,
og hadde det vært stjerner
lekende blant tyggegummiklysene ville jeg ha lett etter Karlsvogna
før jeg glemte dem.
Men det er bare regn i min verden.
Det nekter å gå i bakken. 
Det går på meg.

Og jeg liker det ikke.
Jeg savner noen å puste øl på,
noen å lukte røyk av,
noen å si nei takk til nachspiel sammen med
og gå hjem.
Paret foran meg, går
foran meg, er
foran meg, står
foran meg på alle måter
som et oppsamlingsheat for mine egne drifter,
som for å si: ""Hva var det jeg sa?"
Jeg sa nei.

I leiligheten venter bare den fettstive pastasausen på meg,
bevisstløst i en tupperware-boks på mikro´en
med roterende plate og egen pizzaknapp.
Jeg ser at klokken har blitt ti på halv fire
og bestemmer meg på et slikt grunnlag for å la nattmaten stå inne
i tre minutter og tjue sekunder.
Jeg prøver la være å tenke, men
jeg sikler likevel.

17/10-96






Kommunikasjon

Jeg later som jeg tror at du hører 
på det jeg sier
som er det som jeg tror
du later til å ville høre.

Du ler akkurat der du føler du bør
mens øynene dine ser etter nødutganger.
Du fyller elegant inn de pinlige pausene
slik at de blir kjedelige.
Du ser på klokken hvor trøtt du er
og går så mot baren for bli litt mer nummen.
Du sier du skal ringe,
men glemmer alltid å gi meg telefonnummeret ditt.
Du går på do
bare for å drukne og forsvinne.

Jeg tenker at kanskje
er noe som kan skje
som blir til noe som kunne ha skjedd
eller kanskje ikke,
og nesten skyter denne mannen av hesten
til neste løp.

25/10-96






Rapport med rød penn
-Om Søster Pille

Når det blir mørkt, da kommer Søster Pille
og triller på sin tralle med sitt brett,
og folk omkring de sier: "Kjære snille,
Søster Pille kan jeg få en tablett,
for nå har jeg spist opp maten og er mett?

For nettene de er så altfor lange
Jeg orker ikke våke lenger, og 
de smertene er bare altfor mange.
Jeg klarer ikke føle mere nå."

Hun ter seg tekkelig og klokt og kyndig
mens syke sitter klar med åpen munn
Hun strener rundt blant gamle stram og myndig
og sier at det vil nok ta en stund,
og "Svakhet er for syke," sier hun.

Så sitter de og venter utålmodig
mens verden smalner mere enn normalt
til Søster Pille smiler varmt og frodig
og sier lett at her er noe galt.

Så farer hun som vinden gjennom gangen
på lette klogger som hun var til hest
mens pasienter stagger pilletrangen,
for Søster Pille vet nok aller best,
og når hun er tilbake, blir det fest.

På vaktrommet så retter Søster Pille
de feil som folk har gjort i hennes sted
Hun refser ingen. Alt skjer veldig stille.
Fra nå av vil hun følge bedre med.

Det er nå en gang slik med medisiner
som har så mange merkelige navn
De fjerner flere underlige piner
og av og til umerkelige savn
og menes slik å være oss til gavn.

Men Søster Pille tror ikke på slike,
for bitter medisin gjør utilpass,
og alle piller er som regel like.
Hun heller sukkerpiller fra et glass.

Og nok en gang så kommer Søster Pille
og triller på sin tralle med sitt brett,
og folk omkring de sier: "Kjære snille,
Søster Pille kan jeg få en tablett,
for nå har jeg spist opp maten og er mett?"

Så suger alle piller mens de sier
"Så er det bra at fellesferien
er over nå for denne gang og De er
tilbake, for nå virker de igjen."

13/11-96

Hit, dit og tilbake