En vanlig dag
Hjertesvikt
av den typen der en annens hjerte
svikter ditt eget
er foruroligende likt en blå tå.
Hematomet
som var ganske beskjedent i begynnelsen
vokser med neglen,
dras ut
og går ikke vekk.
Det varer og varer,
og det er da man tenker:
"Hvor lang tid tar det egentlig for en tånegl å vokse helt ut
en gang?"
Uker? Måneder?
År.
Dermed våkner du opp hver morgen,
og den blåsvarte neglen er det første du ser
når du tar på deg sokkene.
Nå er den ikke smertefull lenger,
men hvor lenge skal den minne deg på
hvor vondt det var?
Men.
En helt vanlig dag
ser du på tåneglen og oppdager
at den er blank og fin som de andre,
ikke en flekk igjen,
og du synes dette er litt rart,
for du så aldri at det svarte ble mindre,
at det vokste vekk.
Det er da du forstår
at du ikke har sett på dine egne tær
på en lang stund,
og det er greit å smile i dusjen,
for det er en helt vanlig dag.
28/7-98
Josef Stalin som uteligger
Det sitter en gal mann
ved siden av meg
på metroen.
Jeg vet at han er gal
fordi han ler høyt av og til
av ting
vi andre
ikke synes er morsomt
eller av ingenting
som helst.
Han har bare en tann
i overkjeven
og ser ikke mindre
gal ut av den grunn,
og han har bare en hanske som
Michael Jackson. "Han må jo
være gal," tenker jeg og sikkert
alle de andre også.
Senere på dagen ser jeg ham
igjen på den samme linjen
som om han ikke har flyttet seg
på åtte timer.
Han ler litt høyt av ingenting,
igjen, og så strammer han ullsjalet
der alle andre sitter med t-skjorte.
Fra en viss vinkel når han ikke smiler
og viser de tennene han ikke har,
ser han litt ut som Josef Stalin som uteligger.
Jeg må le litt av den tanken, oppdager
forskrekket at jeg har ledd høyt
og lurer på om noen har hørt meg
og sett meg på den samme linjen
to ganger på en dag.
De må jo tro at jeg er gal.
Ubarbert er jeg også.
24/9-98
Paris
Snu seg sakte på store plasser
i dypsinding konsentrasjon.
Se på duer og små palasser
spredt omkring deg i formasjon.
Gå med frakk gjennom trange gater,
slite brostein med svarte sko,
sitte ensom i et teater
mens man helst skulle vært på do.
Fylle sjelen og styrke ånden
fanget opp av inspirasjon,
legge pennen din godt i hånden,
tenke holdning, presentasjon.
Føde bøker helt uten veer
lett bedøvet på alkohol.
Leke Ibsen på små kafeer
bak et bor i en sliten stol.
Det er slike aktiviteter
som man gjør her gjennom et døgn,
men det er også det man vet
bare nok en forbannet løgn.
For det er fremfor alt trafikken
du kan se i kulturens gap,
for i senter av folkeskikken
bygges nåtid på gammelt skrap.
7/10-98
Å klatre
Henge etter neglerøttene
i loddrette vegger.
Såpeglatte gummigrep.
Halsbrekkende håndbevegelser.
Brenner smerte i navnløse muskler og
revner hvert sekund eller
tenker på å ligge
flatt, snu meg vekk fra
tyngdekraften og
glemmer kroppen
hengende vannrett.
Kan man sovne slik?
7/10-98
Velbegrunnet krigserklæring
Død over hysjeterroristene!
De som alltid sitter foran deg,
bare sitter der og venter på at du skal lage lyd,
som selv ikke hører etter det som forstyrrer.
ALT! forstyrrer
disse konsentrasjonssvake, humørløse sytepavene
som selv ikke kan finne på noe å si
for travelt opptatt med å blåse sikkel
i min retning.
7/10-98
Alternativ til liv
Når ingenting duger
kan alt ting nytte.
Livet mitt suger.
Vil noen bytte?
12/10-98
Min kinesiske fløyte
Min kinesiske fløyte er den eneste jeg har
som kan spille de sangene jeg føler,
som belyser de bilder som min hjerne gir og tar,
som er stille der minnebanken brøler.
Den er gress, den er uthult, den er karbon kledd med lakk,
den er malt og gravert med enkle midler,
den er fliset i enden der hvor bambusemnet sprakk.
Den er alt mine øyne meg formidler.
Bare en enkelt lyd kan jeg presse ut av den,
bare en ut av flere titalls toner.
Men det holder, det rekker, for jeg trenger bare en
for å si millioner emosjoner.
12/10-98
Fra nå av så skriver
jeg bare om meg
men tenker som deg.
Fortell meg detaljer
om hele ditt liv
om hvert residiv,
den rollen du spiller
på scenen hver kveld
for bare deg selv,
de løgner du vokter
til de en gang blir
til sannhet som svir.
Les dine replikker
slik de har blitt gitt
på asfalt med kritt,
de håp, idealer
som du lever med.
Jeg skriver dem ned.
Jeg samler på ord
om ideer og savn.
Jeg er som en ravn.
Jeg venter. Jeg venter.
Hva venter du på?
Jeg er jo her nå.
Hos meg vil jo alltid
ditt hovedkonsept
få enkel aksept.
Du gjør det du gjør
og du vil det du vil.
Teater må til.
Så snakk til meg, kjære,
og lag deg en sky
av galle og spy,
for jeg skriver bare om deg
her jeg står
og tar det jeg får.
12/10-98
Fotografisk minne
Kjærlighetens verste hevn
er et minne uten ende
som vil spørre deg hver dag
hvordan kunne dette hende?
Hver en liten besk detalj
som du jobber for å gjemme
eser ut og vokser frem
slik at ikke du skal glemme.
Alt det som en gang var godt
blir det verste noensinne.
Kjærlighetens verste hevn
er et fotografisk minne.
12/10-98
Byen
Det er ikke når du ser byen,
det er når byen ser deg,
du forstår at kvartal og en gate
er mer enn et hus og en vei.
Men sjelen den fanger du aldri.
Du løper rundt hjørnet og så
forsvinner den inn helt tilfeldig
i gaten der du ville gå.
Du jager den bortover brostein,
men ser bare biler og støy
og sjelløse menneskeøyne
som tror bare moro er gøy.
Men bare de ganger da solen
kan slå deg i hjel bak en sving
og regnet som synes vare evig
forsvinner til slett ingenting.
Det er bare da du kan se den
et øyeblikk av et sekund
og helt perifert i ditt synsfelt,
og bildet det varer en stund.
Men så nok en gang må du løpe
der grå setter farge på alt
og håpe at byen vil se deg,
og at det blir vakkert fortalt.
25/10-98
Høstserenade
Stiller meg smilende
under et lønnetre.
Lener meg inntil det.
Titter på skyggene.
Vil bare be og le.
Vil bare se og se.
Gjemt under grenene.
Bark mellom tennene.
Kommer et menneske,
faller jeg raskere
sammen med bladene.
Høsten er kreften i meg.
30/10-98
Sunn sykelighet
Jeg har problemer med syke eksemer og ansiktsødemer,
men ingenting rammer meg slik
som blåsvarte toner og observasjoner av små depresjoner
som er to symptomer på svik.
Jeg sliter med smerte og blodtrykk fra hjertet, men synes det er verdt det,
for da kan jeg glemme den stryk
jeg fikk her om dagen med svikt over kragen og ord rett i magen
som gjorde meg virkelig syk.
Så selv om jeg klager om plagsomme plager til daglig når dager
er verre enn andre, er det
fordi at da svinner utrivelige minner om trivelige kvinner
som jeg aldri fikk ligge med.
4/10-98
Residiv
Slik hendelser følger hverandre i tid
og krever primært min oppmerksomhets gunst,
slik lagres de ulikt, men alltid med flid
og vekkes av bilder, av ulyd og dunst.
For selv om det meste beskrives som om
det er bare tall, slik som tiden med år,
så minnes man ikke en sak slik den kom,
men slik den vant om seg og er og består.
Så når ved anledning et kort lite glimt
vil sende en boble fra dypt residiv
så tenk det og skjenk det en tanke det skimt
av meningsløsheter som jo er ditt liv.
4/10-98
Også slik kan det ende…
Melankoli,
den mest unyttige følelsen vi har.
Så uendelig bortkastet
er den.
Her drømmer vi om det som aldri
kommer igjen,
om disse berømte øyeblikkene
som lever opp til ryktet sitt
hver gang.
Så griper overmotet oss
og vi henfaller til tanker om
kjærlighet,
forsømte eksamensforberedelser
og feile yrkesvalg
og alle disse forbaskede tingene
vi aldri gjorde noen gang
av redsle for konsekvensene.
Og om og hvis og hadde bare
synger triste sanger.
Du tynges ned av fortidsminner
du ikke ønsket
fortapt i depresjon og selvmedlidenhet
dag etter dag
ute av stand til å fatte
at disse berømte øyeblikkene
lever opp til ryktet sitt
nok en gang.
Snøen faller lett
Snøen faller lett i kveld. Den er som hjernestøv.
Den legger seg i krokene og tenker bare tøv.
Den faller sakte,
sakte
ned som tanker uten tro
som legger seg i lag på lag og ligger helt i ro.
s opp.
e
l
v
r
i
Snøen faller lett i kveld. Men den kan v
Den fyker ut fra krokene og dekker bunn til topp.
Der klamrer den seg fast til den har laget flere lag
og kanskje alt vil dekkes slik en slik en vakker dag.
Snøen faller lett i kveld. Den er et minne rent
og lar du det bli spor i den, så er det ikke
pent. Da brytes minnes tynne sjikt i alle
lag på likt, og det som var en tanke fri
er blitt en skitten plikt.
22/12-98