Ej Stockholm!
Ti
ganger
eller
ord
takk
jeg
tror
det
rekker
nå
25/9-99
Samtalens edle kunst
Vi får se
Jaså
Det skal være sikkert og visst
Neimen om jeg vet
Du kan så si
7/10-99
Enkesvanens sang
Vinden blåste gjennom Sangis
årets første vinterkveld,
og det sang i bjørkekroner
utfor huset,
mens det to rundt bordet spiste
i en verden for seg selv.
Far i slåbrok
og hans sønn i Tarzan-truse.
Men da far tok ting av bordet
og hans niårige sønn
flodhestgjespet
med to altfor store tenner,
hørte begge gjennom vinden
det som var en sang, en bønn
og en klagende trompet
i triste hender.
"Hva var det?" sa gutten sårt.
"Å, en svane," sa hans far:
"Slik den klager
når den vet at kulda kommer."
Gutten stilnet før han gav:
"Men den gråter jo," til svar
"Kanskje der. For det er sent.
Den vil ha sommer."
Trøtt av matt novemberlys,
og det mørket som er grått
la de seg mens svanens støt
ble såre, ville,
men lå våkne begge to
til en uant tid var gått,
og de sakte sovnet inn,
for det var stille.
Neste dag var lufta kald
og en gutt med gutteglis
så at sola lekte seg
i rim på trærne.
Det var søndag. Han var ni.
Kanskje elva var blitt is.
Derfor skyndte han
å hive på seg klærne.
Ned ved bredden skvatt han til,
for det lå et svanelik
frosset fast i speilblank is
to meter ute.
Halsen strakk seg imot land
som den hadde ligget slik
og brukt årets første elveis
som pute.
"Pappa, pappa, kom og se!"
ropte gutten mens han sprang
mot hans far som rolig stod
og så på været.
Voksne gjør jo ofte det.
Sjekker him'len gang på gang
og han tenkte
at de var i grunnen sære.
Men så såg han også opp
og hans falt da ned,
for han laget seg
en egen triste fortelling
som begynte med at vind
lekte i et bjørketre
ble til sang og så
til døden av en elling.
For en fire meter opp
hang en annen svanekropp
hodet kilt imellom kløften
av to kvister.
Man kan lengte etter sol
men man gråter uten stopp
eller trøst
når man elsker det man mister.
3/11-99
Ei
Du trodde at nasjoner
ble formet av patroner
og statsobligasjoner, hus og vei,
men det finnes de personer
som deler seg i soner
og gjennom negasjoner samler seg.
Om svensker kan man mene
at mange der er pene
og veloppdratt og rene. Det gjør jeg.
Og noen vil si sene,
men de lot seg raskt forene
og enes om den ene rette lei.
Det står på skilt og dører
og der du går og kjører
når valg av veier fører galt på vei.
De roper så du hører
med øynene som ører
at det du går og gjør er galt av deg.
Et ord og to vokaler
som mal til alle maler
et åndssystem med kvaler reiser seg,
en grunnlov som befaler:
"All makt i ventesaler!"
en folkesjel som taler sier: EI!
Hvorfor ta tog
Tog tar tid,
ofte mye mer enn andre
ting som tar tid,
og man sitter helt stille
fastklemt i et sete
uten noe å gjøre
mellom mennesker
som ikke vil kaste bort denne tiden
på å skape relasjoner
til andre mennesker
de møter på tog.
Dermed har man tid til å tenke,
og man tenker på all den tiden
som forsvinner når man tenker på
at tog tar tid,
og hvorfor man ikke tok fly,
spanderte de to hundre kronene ekstra
på denne turen og reiste med fly,
penger som man uansett bruker opp
på overprisete togsmørbrød
fra i går
og kald kaffe.
Det er tydeligvis ikke kjøpers marked
for antikke brødskiver i bevegelse
tenker man,
og den kalde kaffen holder en våken
så man får ekstra god tid
til å tenke på akkurat det
mens en utrolig mengde
utsikt
fyker forbi utenfor
ubemerket.
"En inre resa,"
sier Svenska Järnvägar
som deres reklamekonsulenter
har sagt at de bør si.
Det betyr vel en reise i sjelen,
men hvem sa at jeg ville dra så langt.
Jeg vil bare hjem.
De vil selge billetter.
24/11-99
Loven om treghet
Et legeme i bevegelse
vil være vanskeligere å stoppe
ved økende masse.
En voksende kø
vil bevege seg saktere
til den har nådd sin kritiske masse
og stopper helt.
3/12-99
Pelle på Kvarnen møter damen uten hår
Pelle satt på Kvarnen kl. 03 en torsdags kveld
og spanderte gavmildt flere drinker på seg selv,
pratet ivrig om de ting som falt hans hjerte nær,
snakket altså dritt om alle andre som var der.
Etter noen timer ble han tørr i munnen og
skjønte etterhvert at hele kveldens monolog
hadde han latt øse ut på det han helte inn
til sitt eget speilbilde langt nede i en gin.
Da fant Pelle ut at det var dag og dags å gå.
Truslene om stengetid kom ut med lyset på.
Folk ble til vampyrer i det grelle, hvite lys,
kviser ble til skrubbsår, ble til kutt som måtte syes.
Dessuten så virket det i grunnen ganske dum
sitte slik å snakke til et glass som jo var tomt,
gled så inn i flokken som et annet skadet dyr.
Han hadde da vel åpne sår. Han var da óg vampyr.
De bølget sjøsykt fremover i garderobekø
mens noen sov og andre spøy og ba om å få dø,
og Pelle presset på og kom i bedre posisjon
og snek forbi en åtte-ni i ren desperasjon.
Det var som om hans egen apati ble overført på dem
som hadde lidd seg frem til 03 og barre ville hjem,
men likevel så var det ikke det som brøt hans ro,
for etter prat med fire gin så måtte han do.
Med der var køen immobil og kanskje timen lang
og strakte seg to trapper opp og innover en gang
så derfor siktet Pelle imot Exit i den tro
at bare han kom utenfor så fant han vel på no´.
"Hei, du var kanskje bak oss du." "Ja, fan va du har koll"
sa Pelle mens han prøvde holde bæren i kontroll
til kvinnen som stod bak ham og var vakker, men hvis klær
en utsøkt jævel hadde gjemt, ja, hvis de fantes der.
Men så til sist så fant da noen frem til hennes frakk,
og Pelle røsket til seg sin og gurglet frem en takk
løp 20 meter vekk med knepte knær og ryggen krum
bort til en gul container som stod åpen og var tom.
Da varm urin mot kaldt metall gav ut sin egen duft
og dampen stod om Pelle der i Stockholmsk vinterluft,
og mennesker gikk raskt forbi og bare ville hjem
så fikk han atter fred igjen og enset ikke dem.
Men så ser han den kvinnen som i Kvarnen stoppet han,
og mens hans står slik lett av lykke i sin egen dam
så gripes han i mildhet i å tenke: "Denne gang
så skulle jeg av høflighet gi ut et kompliment."
Hun bærer på en lue som er stram og sitter tett
rundt håret slik at skallens form og ansikt blir som ett,
så Pelle sier derfor: "Du er vakker uten hår."
Hun svarer: "Du er også meg et syn slik du nå står."
Og ved en gul container veksler begge to et blikk
og i et lite øyeblikk så anes romantikk,
men deretter så tenkte de på det måtte si
i fremtiden om sammenhengen som de møttes.
3/12-99
Lunkent liv
Man ligger for seg selv
en ganske vanlig kveld
og lurer på hva livet måtte mene.
Det lar en ligge der
så klar og uten kær,
men likevel så underlig alene.
Man møter mange som
synes sone samme dom,
men likevel kan se på deg og smile
så derfor smiler man
fordi man ikke kan
la dem få gleden av å se deg tvile.
Man prater uavbrutt
om det har tatt slutt,
om alt det som man gjerne vil forandre
og anstrenger seg strengt
for å bli gjennomtenkt
i alle fall å virke slik på andre.
Man leker sosial
med samtalen som mal,
men varmen svinner raskt i alt det kalde
og har man først skjønt det
så kan man også le,
for da er det vel sikkert slik for alle.
10/12-99